Den hellige klimaallianse

Kronikk: Det er blitt meg fortalt at den norske kirke i sin tid avskaffet helvete. Det må ha skjedd i et for den tidens kirkefedre svakt øyeblikk, kommenterer professor Rögnvaldur Hannesson 29. januar 2010, i sin faste spalte i E24.no.

02.02.2010 - Rögnvaldur Hannesson

Enhver religion er avhengig av et troverdig pinslested som venter de vantro i det hinsidige. Så har det da ikke gått helt godt for kirken siden.

Nu synes dette problemet å være løst. I opptakten til klimamøtet i København ble det i tur og orden ringt med landets kirkeklokker. Det begynte på Svalbard. Jeg trodde ikke noen mente det var for varmt på Svalbard, men nu er den misforståelsen korrigert.

Det er verken enestående eller overraskende at kirken søker fellesskap med miljøvernere og i særdeleshet klimaprofetene. Det samme har skjedd i USA. Den 16. januar hadde New York Times en interessant reportasje om dette fra den amerikanske vestkyst (Pastors in Northwest Find Focus in «Green»). Interessefellesskapet mellom miljøvernere og kirken ligger i trangen til å redde verden.

At verdens undergang er innbilt og ubegrunnet øker bare engasjementet. I tillegg kan kirken få et anstrøk av vitenskapelighet, som jo også miljøvernerne smykker seg med. Dette kommer godt med. Såpass innflytelse har vitenskapen fått i det moderne samfunn at det ikke er enkelt lenger å selge et budskap om menn som går på vannet og jomfruer som føder barn. Om det vet vi heller lite, og spillerommet for tro blir desto større.

Her kommer klimasaken som en guds gave. Den har til og med et varmt helevete, et begrep som